Jeg fødtes utpå Nordsjø’n en stormfull vinternatt, Mens stormen skrek i vantene og far min sto ved ratt. Jeg kom i brenning og vær, Det knakk i master og rær. Den norske sjømann er et gjennombarket folkeferd!
Jeg vokste opp, ble vakrere enn selve Don Johan, Og måtte søke poltihjelp fra jentene i land. Det var som brenning og vær, De lå og ba på sine knær, Og gråt fordi de alle ville bli min hjertenskjær!
I Kina, vet De, jentene er gule som safran, Det kom av de fikk gulsott av misunnelse den da’n. Jeg dro i brenning og vær, Ned til de svaiende trær, Der Hawaiis skjønne døtre går og sprader uten klær!
Jeg gjorde hodet kruset på de mørke Lo-la-lo’r; På Grønnland fikk jeg skylda for de hvite eskimo’r. Jeg stakk i brenning og vær, Helt ner til Tyrkiet og der Ble haremsulta’n redd og rekvirerte militær!
På jentene i Japan, vet De, øya står på snei, Slik blei de, gett, fordi de sto og blingsa etter meg, Da jeg i brenning og vær, Stakk ut fra havnemolo’n der Med kursen ned til Spaniens kastanjebrune trær!
Der kom det førti nonner ombord og henta meg. De gråt og prekte for å få meg inn på dydens vei. Det var som brenning og vær, Jeg måtte gråte litt med hver. Og da jeg dro fra Spanien var det ingen nonner der!
Det spurtes etter ferden rundt i Verden my’ og mangt, Fra Jomfruland til Barcelona er det ikke langt. Å hei, for brenning og vær, På alle holmer og skjær Står jentene og gråter over en de hadde kjær!
Ja rundt på Verdens strender gråter jenter over alt, Så nå har jeg fått skylda for at havet er så salt. Å hei, for brenning og vær, I mellom holmer og skjær. Den norske sjømann er et gjennombarket folkeferd!
